Start reisen din Mine sider
Reiseskildring

Henrik: Maranguru-ruten og safari

Da jeg fikk forespørselen om å være en del av Kilimanjaro-ekspedisjonen som skulle gjennomføres i samarbeid med Grimslövs Folkhögskola og Safariresor, nølte jeg ikke med å si ja. Jeg husker hvordan jeg satt foran TVen som barn og så på Bolibompa da det var et innslag fra Afrika, og hvor fascinerende jeg syntes det var med de store slettene og alle dyrene. Hvor varmt og tørt det var, og hvordan menneskene kunne leve i den miljøet. Men det som virkelig fascinerte meg mest, Kilimanjaro, 5895 meter over havet. Dette majestetiske fjellet som reiser seg over det ellers så flate landskapet. Men det som virkelig fanget meg var snøen på toppen. I Afrika, som for meg som barn bare var en verdensdel av sol og savanne, fantes det altså snø. Året rundt, sa stemmen i fortellingen også. Nå var sjansen min kommet til å dra dit og sjekke om det virkelig var sant. Endelig! Jeg reiste ned en dag før resten av gruppen, og allerede på flyet fra Amsterdam til Nairobi så jeg mennesker som var forberedt for Kilimanjaro. Utstyr, klær, leste bøker om fjellet, og det var så kult å føle at det nå var virkelig. All forberedelsen hjemme, der jeg gikk rundt med ryggsekken min og skaffet litt ekstra utstyr, nå skulle alt bli testet. Kommer jeg til å klare det? Jeg fløy fra Kenya til Tanzania med et lite fly som nesten var tomt, og de fleste av oss som satt der, var praktisk talt der for å bestige Kilimanjaro. Jeg satt alene på raden min og så ut av vinduet da jeg så fjellet for første gang. Alle presset seg til venstre side av flyet for å få et glimt av toppen, og jeg trodde nesten at vi skulle tippe hele flyet. Kabinen ble fylt av glede, og alle som hadde sittet stille begynte å le og snakke med hverandre. I løpet av noen dager ville vi alle være der på fjellet, på vei mot toppen.

Etter noen dager i Moshi var det endelig tid for å begynne å vandre. Resten av gruppen fra skolen hadde kommet, vi hadde møtt våre guider, fått en gjennomgang av turen og gjort de siste forberedelsene. Vi var nå ved Marangu Gate, der vi ventet spent mens noen papirarbeid ble utført, bærernes last ble veid, og guidene ble klare. Så var det tid. Første etappe besto av regnskog. Stien slynget seg forbi små fossefall og store trær. Fra tid til annen ble vi fulgt av forskjellige typer aper som hoppet rundt i tretoppene. Det var også fascinerende å tenke på at vi allerede den første dagen hadde gått høyere enn Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell. Og da vi til slutt kom til Mandara hytte, der vi skulle tilbringe natten, var vi oppe på rundt 2800 meter over havet. Vi hadde alle følt oss sterke i løpet av dagen, og humøret var på topp. Men vi visste at vi kunne få problemer med høydesyke hvis vi ikke tok det med ro, så selv om vi kunne ha gått fortere, gjentok vi hele tiden ordene, 'Pole, pole' (sakte, sakte). Jeg sov veldig godt den første natten på fjellet, ja, bortsett fra en natt sov jeg godt. Vi fikk deilig mat om kvelden av kokken vår, og utmattet etter dagsetappene sovnet vi raskt i soveposene våre. Om morgenen ble vi vekket med kaffe eller te på sengen, og deretter gikk vi ut til våre små håndvasker som sto oppstilt med oppvarmet vann der vi kunne vaske oss. Deretter var vi klare til å gå og sette oss ved et dekket frokostbord. Ganske snart etter at vi hadde forlatt leiren, endret naturen seg drastisk. Busker og trær ble mindre, klimaet ble tørrere, apene ble byttet ut med øgler, og ganske snart kunne vi se toppen langt der borte. Det gjorde mye for motivasjonen å få se målet vårt, og selv denne dagen var det lett å gå. Det var først neste dag at vi virkelig begynte å merke høyden. En fyr i gruppen vår følte seg litt dårlig morgenen etter, og da vi hadde gått to tredjedeler av dagens vandring, kom kvalmen til meg innenfor et minutt. Vi var på 4000 meter over havet, og jeg følte meg dårlig da vi skulle spise, og hadde overhodet ingen appetitt. Til slutt måtte jeg gå bak en stein for å kaste opp. Etter det følte jeg meg umiddelbart bedre, tvang i meg resten av maten og kjempet videre til Kibo hytten, som var det siste leiren før toppen.




Vi spiste kveldsmat som vanlig, og deretter var det raskt i seng for å prøve å få litt søvn før vi skulle begynne vår ferd mot toppen. Jeg klarte å få noen minutters søvn og ble vekket midt på natten da det var på tide å starte vårt toppforsøk. Jeg følte meg ikke bra i det hele tatt og klarte knapt å få på meg støvlene før jeg sprang ut for å kaste opp. Igjen følte jeg meg mye bedre etter det og bestemte meg for å prøve å komme meg til toppen uansett. Vi begynte å gå. Det var kaldt og mørkt. Det eneste jeg kunne se var det lyset fra hodet som lyste opp foran meg. Og stjernene. Millioner av stjerner var over oss mens vi sakte gikk oppover. Noen ganger kunne vi også se lyktene fra de andre ekspedisjonsgruppene. En perlerad av små lys krøp opp mot Afrikas tak. Det var magisk vakkert. Hva som skjedde den natten har vi alle litt dårlig oversikt over siden vi mer eller mindre gikk i søvne. Jeg har noen minner fra visse ting som skjedde og hva vi snakket om på en pause, men det var ikke før soloppgangen da vi nærmet oss Gilmans Point at jeg virkelig våknet opp. Vi nådde Gilmans Point rundt klokken syv. Jeg var veldig sliten, men følte meg bedre når det gjaldt hodepine og appetitt. Imidlertid hadde noen i gruppen begynt å føle seg dårlig, de som ikke ønsket å fortsette måtte snu og vente på oss ved Kibo hytter. Vi begynte å gå mot toppen sakte. Alt var så mye enklere nå. Jeg hadde fått tilbake litt av energien min, solen skinte på oss, og utsikten var fantastisk. Vi stoppet ved Stella Point og så ned på Kibo hytter, langt, langt der nede, og det var da jeg innså hvor langt vi hadde gått den natten. Det var en så herlig følelse i hele kroppen. Så kom vi opp mot toppen. Bena var slitne, men vi økte farten for hvert skritt vi tok. Vi fløy opp den siste biten! Og til slutt sto vi der, Uhuru Peak 5895 moh, og så utover Kenya og Tanzania. Det var en fantastisk følelse som jeg håper alle får oppleve en gang. Og til mitt yngre selv kan jeg bare si følgende: Det er snø på toppen av Kilimanjaro, utrolige isbreer som brer seg ut og gjør fjellet til et så vakkert sted.

Vi avsluttet vår reise med safari i Amboseli nasjonalpark i Kenya. Amboseli ligger ved foten av Kilimanjaro, det var en mektig følelse å dra på safari og samtidig se Kilimanjaro i bakgrunnen.

“Og til slutt sto vi der, Uhuru Peak 5895 moh, og så utover Kenya og Tanzania. Det var en fantastisk følelse som jeg håper alle får oppleve en gang. Og til mitt yngre selv kan jeg bare si følgende: Det er snø på toppen av Kilimanjaro.”

Henrik

Abonner på inspirasjon og reisenyheter

Drøm deg bort med vårt populære nyhetsbrev, spekket med inspirasjon og reisetips til ditt neste store eventyr.

Takk!

Du abonnerer nå på vårt nyhetsbrev.