Lena: Gorillatrekking i Uganda

Fra pulsen i Kampala til roen i Bwindi. Vi fløy fra Entebbe i et fireseters fly med privat pilot, og det var med stor forventning at vi fløy over Ugandas vakre landsbygd. Da vi landet på Kihihi airstrip, ble vi møtt av lodgens sjåfør som skulle ta oss til overnattingsstedet.

Den kjøreturen vil jeg aldri glemme. Det begynte med at jeg prøvde å feste setebeltet, hvorpå sjåføren sa: du trenger ikke å feste deg. Først ble jeg litt overrasket, men etter noen kilometer forsto jeg hvorfor. Vår Toyota Land Cruiser sneglet seg sakte frem på de grusveiene, sjåføren kjørte aldri raskere enn 40 km/t. Vi hadde god tid til å beundre det vakre landskapet. Sjåføren vinket til alle menneskene vi passerte langs veien, og vi kom automatisk inn i en avslappet, stressfri stemning.

Vi ble glade da vi skjønte at vi endelig hadde kommet til lodgen; Mahogany Springs. Den lange reisen var over, og vi hadde aldri vært så nær gorillaene før. Lodgeen lå ved kanten av en skråning, og utsikten vi så var fantastisk regnskog. Hver kveld når sønnen vår skal sove, spiller vi naturlige lyder som "Rain sound", den lyden skaper minner fra kvelden i Bwindi før møtet med gorillaene. Forventningen vi følte og harmonien vi fikk av å vite at vi var midt i villmarken, og tanken på det eventyret som ventet dagen etter.

Så var den store dagen endelig her. Etter en solid frokost ble vi transportert til startstedet for gorillatrekking. Vi ble delt inn i ulike grupper, med deltakere fra forskjellige nasjonaliteter, men vi hadde alle det samme målet: å møte gorillaene. Hver gruppe skulle lete etter en unik gorillafamilie, og vi skulle møte Mubare-familien. Navnet kommer fra Mubare Hills, stedet der familien først ble oppdaget. Vi var forberedt på at trekkingen til gorillaene kunne ta alt fra 30 minutter til 5 timer, avhengig av hvor de befant seg.

Vi fulgte guiden vår og stolte på at han skulle lede oss til gorillaene. Selve vandringen var veldig hyggelig og utrolig spennende. Jeg har aldri opplevd lignende klima og natur tidligere. Etter en stund stoppet guiden og begynte å peke opp i trærne der gorillaene satt. Det var fascinerende å være så nær disse mektige dyrene. En etter en begynte de å klatre nedover. Hele opplevelsen minnet meg om filmen Tarzan; gorillaene beveget seg smidig nedover trærne. Vi så blant annet en sølvrygg (en eldre hann og lederen av gruppen, som på grunn av sin høye alder får en hvit stripe på ryggen) og en babygorilla som holdt hardt rundt moren sin mens hun klatret ned. Det var fantastisk å være på en safaritur til fots, og en slik opplevelse får deg til å føle at du virkelig lever.

Det er så mye tilstedeværelse i ett øyeblikk. Guiden fortalte oss hva de ulike gorillaene het, og jeg husker spesielt navnet på en av dem, hun het Malaika, som betyr engel på swahili. Etter å ha tilbrakt tid med oss begynte gorillaene å bevege seg bort, og vi måtte snu og gå tilbake. Denne opplevelsen vil jeg aldri glemme, og som et minne fra denne reisen har vi en gorillaens håndavtrykk hengende i gangen vår.