Lena: Gorillatrekking i Uganda

Fra storbyliv til regnskogens ro – reisen til Bwindi

Etter noen dager i pulserende Kampala gikk reisen videre – og vi tok farvel med storbyens tempo og satte kursen mot det grønne hjertet av Uganda. Fra Entebbe fløy vi i et lite fireseters fly, med vår egen pilot, og spenningen steg i det vi tok av. Under oss bredte Ugandas vakre landskap seg ut – grønne åser, små landsbyer og endeløse skoger.

Da vi landet på den lille Kihihi airstrip, ventet sjåføren fra lodgen på oss. Det var starten på en helt spesiell kjøretur – en opplevelse i seg selv. Jeg forsøkte å feste setebeltet, men sjåføren smilte og sa rolig: «Det trenger du ikke.» Først stusset jeg litt, men det tok ikke lang tid før jeg forsto. Vår robuste Toyota Land Cruiser tok seg rolig og stødig fremover på de humpete grusveiene, aldri raskere enn 40 km/t. Det ga oss tid til å lene oss tilbake og virkelig ta inn alt vi passerte – det frodige landskapet, små gårder og smilende mennesker langs veikanten som alle ble møtt med et vennlig vink fra sjåføren. Stemningen smittet – og vi merket hvordan skuldrene senket seg, og farten fra hverdagen ble lagt igjen bak oss.

Gleden var stor da vi omsider ankom lodgen – vakre Mahogany Springs – vårt hjem i regnskogen. Etter en lang reise føltes det nesten uvirkelig å være så nær gorillaene. Lodgen ligger idyllisk til på en skråning, med en utsikt som tok pusten fra oss – tett, grønn regnskog så langt øyet kunne se.

Hver kveld siden vi kom hjem har sønnen vår sovnet til lyden av "Rain sound" – naturlige lyder som bringer minnene tilbake til kvelden i Bwindi, før vi skulle møte fjellgorillaene. Den følelsen av forventning, blandet med fred og stillhet – vissheten om at vi var midt i naturen, klare for et eventyr vi aldri ville glemme.

Gorillatrekkingen begynner – møte med Mubare-familien

Så var den store dagen endelig kommet. Vi våknet tidlig, fulle av forventning, og startet dagen med en god frokost mens vi kikket ut over regnskogen som skjulte dagens eventyr. Der ute, et sted i det grønne, ventet gorillaene – og kanskje ventet de på oss.

Kort tid etter ble vi fraktet til startpunktet for gorillatrekkingen. Stemningen var spent og håpefull da vi ble delt inn i grupper. Mennesker fra ulike deler av verden sto samlet, forent av én felles drøm: å møte fjellgorillaene ansikt til ansikt.

Hver gruppe ble tildelt sin egen gorillafamilie, og vi skulle få følge sporene etter Mubare-familien – en av de eldste kjente gorillafamiliene i Bwindi. Navnet deres stammer fra Mubare Hills, det området hvor de først ble oppdaget. Det føltes spesielt å få akkurat denne familien – som om vi skulle møte noen med en lang og ærverdig historie.

Guidene forberedte oss på at turen kunne bli alt fra en kort halvtime til flere timers vandring, avhengig av hvor gorillaene hadde beveget seg siden sist de ble sporet. Det var umulig å vite på forhånd – men nettopp det gjorde opplevelsen så ekte. Dette var ingen dyrehage. Dette var naturen, på dens egne premisser.

Vi tok de første skrittene inn i regnskogen, med hjertet litt høyere i brystet og en stille spenning som lå i lufta. Eventyret hadde begynt.

Blikket fra trærne – det første møtet

Vi fulgte guiden vår med full tillit – han kjente både skogen og gorillaenes bevegelser bedre enn noen. Vandringen i seg selv var en opplevelse. Naturen rundt oss var tett, grønn og levende, og klimaet – fuktig og mildt – skapte en helt spesiell stemning. Jeg har aldri vært i et landskap som dette før; det var som å gå inn i en annen verden.

Plutselig stoppet guiden og løftet hånden. Han pekte opp mot trekronene – og der, nesten som i en film, satt de. Gorillaene. Store, rolige og helt nære. Hjertet slo litt raskere. Det var fascinerende å være så nær disse mektige skapningene, som beveget seg med en ro og en kraft som var umulig å ikke bli berørt av.

En etter en begynte de å klatre ned fra trærne, med elegante og kraftfulle bevegelser. Hele scenen minnet meg om en scene fra Tarzan – det var nesten uvirkelig. Vi så en imponerende sølvrygg – gruppens leder, en voksen hann med den karakteristiske hvite stripen over ryggen. Og så, kanskje det mest rørende øyeblikket: en liten babygorilla som klamret seg tett til moren sin mens hun beveget seg nedover trestammen med stø hånd.

Det var noe helt spesielt med å oppleve dette til fots, midt i deres verden, uten gjerder, uten avstand – bare natur, pust og tilstedeværelse. En slik opplevelse minner deg på hva det vil si å virkelig være til. Å leve, å sanse, å kjenne seg liten og stor på samme tid.

Engler i regnskogen

Det er sjelden man opplever et øyeblikk som er så fullt av tilstedeværelse at alt annet forsvinner – men det var akkurat slik det føltes. Vi sto der, stille og lyttende, i møte med disse fantastiske skapningene. Guiden vår pekte diskret og hvisket navnene deres til oss, én etter én. Hver gorilla hadde sin egen personlighet, sin plass i flokken – og sitt navn.

Jeg husker spesielt én: Malaika. Navnet betyr engel på swahili, og det var noe vakkert og mildt over henne som gjorde at navnet festet seg med en gang. Hun satt rolig og observerte oss med et blikk som nesten føltes menneskelig – klokt og uforstyrret.

Etter en stund begynte gorillaene å bevege seg videre, stille og naturlig, slik de gjør hver dag i sitt hjem blant trærne. Og det var vårt signal til å snu. Vi forlot dem i deres verden, men de hadde satt spor i vår.

Dette møtet har brent seg fast som et av de sterkeste minnene jeg bærer med meg. Som en påminnelse om opplevelsen, og kanskje også om hvor små og samtidig heldige vi er, har vi hengt opp et håndavtrykk fra en gorilla i gangen hjemme. Hver gang vi passerer det, blir vi minnet på Malaika, regnskogens ro – og følelsen av å ha stått midt i noe helt ekte.