En uke i Botswana med Safarireisers team

En gang i året samler vi hele teamet vårt og reiser sammen i Afrika. Noen ganger går turen til destinasjoner vi allerede kjenner godt fra før, for å følge opp samarbeid og møte lokale partnere. Andre ganger reiser vi til nye områder for å få en dypere forståelse av hva som gjør hvert reisemål unikt. Høsten 2025 gikk turen til Botswana. 

I løpet av ni innholdsrike dager reiste vi gjennom landet, besøkte overnattingssteder, møtte guider og opplevde Okavango-deltaet på nært hold, alt for å kunne gi enda bedre og mer erfaringsbaserte råd til våre reisende.

Her deler Otto fra kontoret vårt i Gøteborg sine inntrykk fra reisen, og hva som gjorde Botswana til en helt spesiell opplevelse.

Vårt første møte med Okavangodeltaet

Reisen startet med fly via Addis Abeba til Maun i Botswana. På flyplassen ble vi møtt av teamet fra Nokanyana Lodge, som skulle være vårt første stopp. Vi var på vei mot Okavangodeltaet i den nordvestlige delen av landet, tolv personer fordelt på to biler, med kjølebokser og kald drikke, en liten, men veldig velkommen detalj i varmen.

Vi reiste i slutten av november, i det som kalles den grønne sesongen. Da begynner regnet å falle, og landskapet står på sitt grønneste. Kjøreturen fra Maun tok rundt tre timer, langs brede sandveier omgitt av tett vegetasjon som skjulte alt som lå bak trærne.

Først da vi nærmet oss lodgen og landskapet åpnet seg, fikk vi virkelig se hva vi hadde kjørt gjennom. Vannveier glitret mellom trærne, og det grønne landskapet føltes plutselig åpent og levende. Her lå Okavangodeltaet; stille, stort og vakkert.

Ved ankomst til Nokanyana Lodge ble vi møtt med sang, kalde håndklær og velkomstdrinker.

Færre overnattingssteder og mer villmark

I Botswana har man bevisst valgt en modell med færre overnattingssteder og høyere eksklusivitet for å beskytte naturen og begrense masseturisme. Det merkes med én gang man kommer hit. Følelsen av villmark og stillhet er sterk, og det er lett å oppleve at man er helt alene i naturen.

Nokanyana Lodge ligger vakkert til, omgitt av vann og elver som snor seg rundt området. Restauranten ligger helt nede ved Okavangodeltaet, der både elefanter og flodhester kommer for å drikke. Om kveldene fylles området av lydene fra villmarken, en ubeskrivelig symfoni av dyr som de fleste av oss aldri har hørt før. Bare det å ligge og lytte til naturen om natten ble en opplevelse i seg selv.

Når landskapet åpner seg

Etter innsjekking dro vi ut på vår første safari i åpen safaribil. Vi fulgte sandveiene gjennom bushen, og plutselig åpnet landskapet seg foran oss. Grønne sletter strakte seg så langt øyet kunne se, gjennomskåret av vannveier som slynget seg gjennom savannen som sølvbånd. I den grønne sesongen, når alt står i fullt liv, er det nesten uvirkelig vakkert.

Hvis jeg var et dyr, ville jeg ønsket å være her.

Vi kom tett på flodhestene og fikk virkelig kjenne på hvor enorme de er i virkeligheten. Ettermiddagssafarien ble avsluttet med sundowners, en safaritradisjonen hvor man nyter en drink i solnedgangen midt i villmarken. Vi gikk ut av bilene og så to hannflodhester som stanget hodene sammen litt lenger unna. Plutselig tok en av dem til flukt og sprintet i 50 kilometer i timen. Sjokkerende raskt for et dyr som veier flere tonn.

Tre dager i Khwai

De neste dagene utforsket vi området rundt Nokanyana, i Khwai-regionen øst i Okavangodeltaet. Her møtte vi løver som hvilte i skyggen midt på dagen og jaktet når mørket falt på. Vi dro også på nattsafari, og opplevde hvordan savannen forandrer karakter når solen går ned.

Det som gjorde størst inntrykk, var møtet mellom vann og savanne. Vannveiene forgrener seg gjennom hele deltaet og skaper et landskap som er helt unikt. Samtidig åpner det for helt andre typer safariopplevelser enn vi er vant til fra tradisjonelle safariregioner, noe vi skulle få oppleve enda mer av senere på reisen.

Flytur over villmarken

Etter tre dager var det tid for å bytte base. Vi kjørte i rundt 2,5 timer til en liten flystripe midt ute i terrenget, en smal asfaltstripe omgitt av busker og ingenting annet. Her ventet et lite safarifly, akkurat stort nok til å ta oss alle tolv.

Flyturen tok bare en halvtime, men ga oss et tydelig bilde av Botswana fra luften. Under oss strakte villmarken seg uavbrutt i alle retninger, med nesten ingen spor av menneskelig aktivitet. Det var først her det virkelig gikk opp for oss hvor urørt og vidstrakt landet er.

Ved landing ble vi møtt av to nye guider, som tok oss videre til Gomoti Plains Camp, vårt neste hjem. Allerede fra første øyeblikk merket vi at vi hadde kommet til et sted med øye for detaljer. Guidene var pent kledd, bilene var nøye klargjort, og hver av oss fikk en termosflaske med kaldt vann, gravert med campens logo og merket med navnet vårt. Det var en liten gest, men den satte tonen for oppholdet.

Gomoti Plains og følelsen av å være alene i villmarken

Gomoti Plains Camp var like vakkert som Nokanyana, med det samme landskapet der vann og savanne smelter sammen. Her var det ingen andre biler å se, bare oss og villmarken, så langt øyet kunne rekke.

Dagene fulgte en kjent rytme, med safari tidlig om morgenen og igjen på ettermiddagen. En morgen fikk vi valget mellom mokoro eller vandringssafari. Jeg valgte mokoro, siden jeg hadde vært på vandringssafari tidligere og var nysgjerrig på å oppleve deltaet fra vannet.

En mokoro kan best beskrives som en smal kano. To personer sitter lavt i båten, mens guiden står bak og fører oss fremover med en lang stang. Etter dager i åpne safaribiler og et lite fly, føltes dette som en helt annen verden, stille, sakte og nesten svevende over vannflaten.

Guidene våre hadde vokst opp i Okavangodeltaet, og det merket vi i alt de gjorde. Kunnskapen deres kom til uttrykk i små, nesten umerkelige tegn underveis ,spesielt da vi nærmet oss flodhester.

Lenge før vi så noe, begynte guiden å slå lett med stangen i vannet. Små, rolige bevegelser som sendte ringvirkninger foran oss. Han hadde oppdaget tegn i vannet, små bobler som avslørte at en flodhest var i nærheten, og brukte signalene for å varsle både oss og dyret om vår tilstedeværelse.

Å sitte så tett på vannoverflaten, med vissheten om at et dyr på flere tonn befant seg rett i nærheten, var en spesiell opplevelse. Samtidig var guiden helt rolig, med full kontroll på avstanden og situasjonen hele veien.

I ettertid står dette igjen som et av de sterkeste minnene fra reisen, den unike kombinasjonen av stillhet, spenning og en urokkelig tillit til guidens kunnskap.

Da leoparden jaktet

Både Nokanyana og Gomoti Plains hadde svømmebasseng, og en morgen valgte vi å bli igjen på lodgen i stedet for å dra ut på safari. Vi satt ved bassenget og så ut over vannveiene foran oss, mens ville dyr beveget seg rolig langs bredden. Det føltes nesten uvirkelig.

De andre dagene var vi ute på safari, og det var her noen av de mest intense opplevelsene ventet. Begge lodgene ligger i private reservater, noe som betyr at guidene kan kjøre utenfor veiene og følge dyrene inn i bushen. Langt unna andre safarikjøretøy var det bare oss og naturen.

Vi fulgte blant annet en leopardhunn og ungen hennes på jakt etter antiloper, og kjørte stille i sikker avstand mens de beveget seg gjennom terrenget. Til slutt var leoparden så nær at vi kunne høre pusten hennes. Løver krysset stien bare en meter fra bilen. Det føltes nesten som om vi hadde en usynlighetskappe; dyrene gjorde sine ting, de var ikke interessert i oss. Men vi fikk se alt. Det var som en film som spilte seg ut foran øynene våre.s

Og nettopp det at vi var helt alene gjorde det enda sterkere. Ingen andre biler, ingen forstyrrelser, bare villmarken og oss.

En fantastisk avslutning i Victoria Falls

Etter seks dager i Botswana avsluttet vi reisen med tre dager ved Victoria Falls i Zimbabwe. Det var en fantastisk avslutning på en intens reise.

Victoria Falls føltes likevel som et perfekt mellompunkt – et sted der tempoet senkes, uten at opplevelsene tar slutt. Her kunne vi slappe av ved bassenget, gå ut og spise middag i byen og la inntrykkene fra safari synke inn i et roligere tempo.

Botswana ligger dypt inne i det sørlige Afrika, uten tilgang til havet. Hvis man ønsker å kombinere safari med strand og bading, finnes det derfor mer naturlige alternativer som Tanzania med Zanzibar eller Kenya med Diani Beach. Victoria Falls føltes likevel som et godt mellompunkt. Her kan man senke tempoet etter safarien, nyte dagene ved bassenget og samtidig ha tilgang til restauranter og et lite byliv, en kontrast til dagene ute i villmarken. Etter mange sterke inntrykk fra safari var det godt å avslutte reisen i et roligere tempo.

Selve Victoriafallene er vanskelige å beskrive. Når du står foran den enorme vannmassen som stuper 108 meter ned i elven, omgitt av en konstant tåke som fanger lyset og skaper regnbuer i luften, forstår du hvorfor stedet kalles Mosi-oa-Tunya - «røyken som tordner».

Et besøk til fossene består gjerne av en rolig vandring mellom utsiktspunktene, men for de som ønsker mer eventyr finnes det både rafting under fossene og strikkhopp fra broen mellom Zambia og Zimbabwe.

Etter ni dager i Afrika reiste vi hjem til Sverige med en mye dypere forståelse av Botswana, og med opplevelser som fortsatt sitter i oss.

Det er disse øyeblikkene vi ofte kommer tilbake til når vi snakker med hverandre; stillheten i Okavangodeltaet, møtet med leoparder på jakt og lydene av villmarken når dagen går mot natt.

Å ha vært der selv gjør en stor forskjell i måten vi jobber på. Det gir oss noe å dele, ikke bare i form av informasjon, men gjennom egne erfaringer.

Hvis du er nysgjerrig på hvordan vi jobber, kan du lese mer i artikkelen Hvorfor reise med Safarireiser.

Skrevet av

Otto Kristoffersen, Safarireiser, Göteborg

Otto jobber på Safarireisers kontor i Göteborg og har reist mye i Afrika. Han kjenner kontinentet godt og gir gjerne tips om alt fra safari og overnatting til hvordan du kan kombinere ulike destinasjoner. Kontakt Otto: otto@safariresor.se