Opplev Tanzania gjennom barnas øyne

I denne reiseskildringen får du følge Ida, Mattias og deres to barn på syv og fire år på en uforglemmelig reise gjennom Tanzania og Zanzibar, et eventyr som ikke bare handlet om å oppleve Afrikas fantastiske dyreliv, men også om å oppdage verden sammen.

Det første møtet med Afrika ble starten på et stort eventyr

Et tett skydekke skjuler landskapet under oss idet flyet nærmer seg Tanzania. Likevel er det ingen tvil om hvor vi er. Plutselig bryter den snødekte toppen av Kilimanjaro gjennom skyene, badet i morgensol, og fyller vinduet med et syn vi aldri kommer til å glemme. En syvåring og en fireåring henger over armlenene med nesene presset mot vinduet. Begeistringen er til å ta og føle på. Allerede før vi har landet, kan vi krysse av den første drømmen på listen.

Vi har lenge ønsket å ta barna med til Afrika. I månedene før avreise har vi forberedt oss sammen – lært om  "De fem store" og «De fem små», lest Julia Donaldsons The Ugly Five, hørt på afrikansk musikk og sett naturdokumentarer fra savannen. Nå er ventetiden endelig over. Snart skal dyrene de bare har sett i bøker og på skjerm, stå rett foran dem.

Den første natten tilbringer vi i masailand, omgitt av noen av Afrikas mest ikoniske fjell. Tinga Tinga Lodge ligger vakkert til mellom Mount Meru, Kilimanjaro og Mount Longido. Det gylne savannegresset bølger i vinden, og allerede etter noen timer kjenner vi hvordan tempoet senkes. Afrika har en egen evne til å få skuldrene til å falle.

Barna finner raskt tonen med masaiene som jobber på lodgen. De snakker ikke samme språk, men det spiller ingen rolle. Smil, latter og nysgjerrighet er mer enn nok, og før vi vet ordet av det løper de rundt sammen som om de har kjent hverandre i årevis.

Tinga Tinga er langt mer enn et sted å overnatte. Lodgen er bygget opp av to ildsjeler med et sterkt engasjement for lokalsamfunnet, og overskuddet bidrar blant annet til å styrke utdanningsmulighetene for kvinner og barn i området.

Hytta vår er enkel, men innbydende, med solcellestrøm, varmt vann, komfortable senger med myggnett og utsikt mot savannen og de mektige fjellene i horisonten. Barna synes det mest fascinerende er at hyttene er bygget på tradisjonelt vis, av en blanding av kumøkk, termittjord og vann. At et slikt materiale kan bli til et solid hus, er nesten umulig å forstå for en fire- og syvåring.

Det som gjør oppholdet spesielt, er følelsen av å få være gjest i et lokalsamfunn, ikke tilskuer til et turistshow. Vi besøker skolen som drives av en av eierne av Tinga Tinga, der over 600 barn går fra første til sjuende klasse. Vi får sitte bakerst i en matematikktime og blir imponert over både elevene og lærerne, som skaper gode resultater med enkle midler og stort engasjement.

Senere besøker vi en tradisjonell boma, en landsby omgitt av et gjerde av akasietorner. Geiter og kyr vandrer mellom hyttene, og vi blir invitert inn i et hjem hvor en kvinne sitter ved det åpne ildstedet og lager dagens måltid til familien. Det er et stille og ekte møte med hverdagslivet, og kanskje noe av det vi kommer til å huske aller best fra de første dagene i Tanzania.

Sammen med barnas nye bestevenner fra masaiene legger vi ut på bush walk. Underveis lærer vi om trær og planter som har blitt brukt som naturmedisin i generasjoner, og barna får raskt sin egen favorittaktivitet: bæsj-safari. Med stor entusiasme leter de etter spor i sanden og finner både elefantbæsj, sebrabæsj og gasellebæsj.

Plutselig stanser vi. Et par sjiraffer står bare noen titalls meter unna og følger nysgjerrig med på oss. Rolige og elegante betrakter de oss et øyeblikk før de vandrer videre over savannen.

Det er en spesiell følelse å være til fots her. Vi er gjester i dyrenes verden, og savannen minner oss hele tiden om at det er vi som besøker deres hjem. Barna går hånd i hånd med masaiene. Øynene er fulle av nysgjerrighet, ikke frykt. Med våre lokale guider ved siden av oss føles det helt naturlig å utforske villmarken ett skritt av gangen.

Store øyne og små oppdagere på safari i Tarangire

Tarangire blir den første nasjonalparken vi besøker, og forventningene i bilen er til å ta og føle på. Barna speider intenst utover landskapet og er overbevist om at det skjuler seg dyr bak hver eneste busk. De er livredde for at guiden skal kjøre forbi noe, selv om han med et trenet blikk oppdager langt mer enn vi noen gang ville klart på egen hånd.

Vi reiser i en klassisk safaribil med pop-up-tak, der barna kan bevege seg fritt og hele tiden følge med på det som skjer rundt oss. Ikke lenge etter porten får de se sine aller første sebraer, gnuer, gaseller og de små, elegante dik-dik-antilopene. For hvert nye dyr blir jubelen litt høyere.

Frokosten spiser vi ved bredden av en tørr elv, akkurat idet en flokk elefanter kommer rolig vandrende forbi. Noen passerer bare få meter fra bilen. Fireåringen holder nesten pusten av begeistring. Allerede på vår første safaridag kan hun krysse av det øverste ønsket på listen.

Guiden vår, Innocent, gjør hver observasjon til en liten oppdagelsesreise. Han viser hvordan vi kan skille hann- og hunnsebraer, forklarer forskjellen på de ulike gasellartene og forteller historier om dyrene vi møter. Fordi vi hadde lest om Afrikas dyreliv hjemme før reisen, stiller barna spørsmål på løpende bånd. Det utvikler seg til lange og morsomme samtaler, og vi merker hvor mye mer safariopplevelsen blir når nysgjerrigheten får styre.

Tarangire er magisk vakkert, med et landskap som føles som hentet fra en eventyrbok. Gigantiske baobabtrær ruver over savannen, palmer svaier i vinden, hibiskusen blomstrer langs veiene, og svingete elver snor seg gjennom landskapet utenfor safaribilen. Barnas store favoritt blir pølsetreet, et imponerende tre med lange, brune frukter som faktisk ser ut som store pølser. Et navn som selvfølgelig vekker stor begeistring hos en fireåring og en syvåring.

Vi tilbringer to netter på Tarangire View, en vakker og sjarmerende teltcamp midt i nasjonalparken. Her får vi virkelig følelsen av å bo tett på naturen. Etter en god middag under stjernehimmelen trekker vi oss tilbake til teltet vårt, mens lydene fra savannen tar over. Hyener hyler i det fjerne, og løvene brøler gjennom natten.

Det er en helt spesiell følelse å ligge her, trygt og komfortabelt, men samtidig bare noen meter fra den ville naturen. En liten påminnelse om at vi faktisk befinner oss midt i Afrikas villmark. Og akkurat den følelsen gir oss alle litt ekstra kribling i magen.

Der naturen har skapt sitt eget rike 

Vi forlater Tarangire og setter kursen nordover mot Karatu, hvor vi skal overnatte på Rothia Valley Lodge. Lodgen ligger vakkert til oppe i høyden, omgitt av et frodig landskap som nesten minner om en regnskog. Det er et rolig og koselig stopp på veien, før neste store safariopplevelse venter.

Underveis merker vi hvor raskt naturen endrer seg i Tanzania. Bare noen få mil unna, ved Lake Manyara, var landskapet tørt og støvete. Her oppe i høyden møter vi grønne åssider, kjøligere luft og et helt annet klima.

Tidlig neste morgen går ferden videre mot Ngorongorokrateret. Guiden vår velger en rute langs kraterkanten før vi skal kjøre ned, slik at vi får oppleve mer av det spektakulære landskapet rundt dette unike naturvidunderet.

Da vi nærmer oss kanten og ser utover for første gang, kjenner vi sommerfuglene i magen. Under oss åpner det enorme krateret seg: en grønn dal omgitt av bratte vegger, der tusenvis av dyr lever i sitt eget lille økosystem. Det føles nesten uvirkelig.

På vei ned i krateret åpner landskapet seg rundt oss. Store flokker med sebraer og bøfler beveger seg rolig gjennom det grønne gresset, omgitt av de bratte kraterveggene og et dramatisk skydekke som hviler over landskapet. Det føles nesten som om vi har kjørt inn i en verden for seg selv, et eget lite økosystem der naturen får utfolde seg på sine egne premisser.

Nede på kraterbunnen venter stadig nye opplevelser. Vi får se hyener, løver, en serval, flamingoer, flodhester og til og med et neshorn, et sjeldent og verdifullt møte, siden bestanden av neshorn i Tanzania er svært begrenset.

Etter en dag fylt med inntrykk setter vi kursen videre mot Serengeti. Veien slynger seg oppover langs den bratte kraterveggen, og vi stopper underveis for å nyte den storslåtte utsikten over krateret en siste gang. De mange svingene gir både vakre bilder og litt ekstra spenning i magen – og kanskje et lite sus i ørene – men det er uten tvil verdt det.

Der horisonten aldri tar slutt

Vi forlater det frodige landskapet i Tarangire og Ngorongoro og kjører ut på de enorme slettene i Serengeti. Det første som slår oss, er størrelsen. Her strekker horisonten seg så langt øyet rekker, og landskapet føles nesten uendelig. Det er en egen ro over disse vidstrakte slettene, en stillhet som gir plass til å virkelig ta inn øyeblikket.

Noen ganger er det nettopp de store åpne områdene, de lange avstandene og følelsen av å være langt borte fra alt, som gjør Serengeti så magisk.

Vi bor på fantastiske Tamu Tamu, et sted vi gjerne skulle blitt mye lenger. Her nyter vi den rolige atmosfæren, den varme gjestfriheten og følelsen av å bo midt i villmarken. En av favorittstundene våre er frokosten ved soloppgang, mens mykt morgenlys brer seg over savannen, en rolig jazzmelodi spiller i bakgrunnen, og en ny dag i Afrika sakte våkner til liv.

Serengeti leverer fra aller første øyeblikk. Nesten før vi rekker å forstå hvor vi er, møter vi våre første løver; majestetiske voksne dyr og små, lekne unger som tumler rundt i gresset. I ettertid teller vi at vi har sett minst 70 løver på turen, inkludert hele 25 løveunger.

Et av de sterkeste øyeblikkene kommer da vi oppdager to løvefamilier samlet på en kopje, en stor granittstein som stikker opp som en liten øy midt i det endeløse gresshavet. Her ligger løvinnene og passer på ungene sine, omgitt av det samme landskapet som har inspirert utallige historier om Afrikas villmark.

Det er ikke vanskelig å forstå hvor inspirasjonen til Løvenes konges berømte løvestein kom fra. Barna begynner straks å fantasere om at Rafiki snart skal dukke opp og løfte en liten Simba mot himmelen.

Men noen aper ser vi ikke. I stedet får vi ha hele denne magiske scenen nesten for oss selv i nærmere en time. Løvene vet at vi er der, men lar seg ikke forstyrre. De fortsetter livet sitt akkurat som om vi ikke eksisterer.

Løvinnene dier ungene sine, mens de små løveungene leker, bryter og biter hverandre forsiktig i ørene. En unge har sovnet med magen klemt mellom to steiner, mens en annen ligger på ryggen med alle fire potene rett opp i luften. Om den sover eller bare nyter utsikten mot skyene, får vi aldri vite.

Flere store hannelefanter dukker opp fra ulike retninger. De beveger seg rolig, men målrettet mot det samme stedet. Guiden vår følger med og smiler. Han mistenker at det er hunner i brunst i området, og som så ofte før har han helt rett.

Vi følger etter og finner etter hvert frem til en enorm elefantflokk. Da vi slår av motoren, blir vi sittende helt stille. Rundt oss står minst 60 elefanter samlet, og kanskje enda flere skjuler seg bak trærne og buskene.

Her får vi se hele elefantfamiliens verden utspille seg. Den gamle matriarken leder flokken med ro og autoritet. Unge mødre passer på kalvene sine, mens de minste utforsker omgivelsene med stor nysgjerrighet. Litt lenger unna dytter og bryter unge hanner med hverandre, som om de allerede øver seg på voksenlivet.

I utkanten av flokken står de store hannene og venter. De holder avstand, men følger nøye med. Guiden forteller at det før eller siden vil bli konkurranse om hunnene. Kanskje allerede i kveld. Kanskje i morgen. Hos elefanter skjer ingenting i hastverk.

Av de fem store, som vi lærte om hjemme før reisen, mangler nå bare én: leoparden. Så kommer meldingen over radioen. Innocent lytter oppmerksomt, før han plutselig snur bilen. En leopard er observert. Vi setter kursen dit så raskt veiene og savannen tillater.

Og der, høyt oppe i et tre, finner vi den. Leoparden har dratt byttet sitt opp i greinene for å spise i fred. Nå er måltidet over, og den ligger avslappet på en kraftig gren mens den hviler i skyggen. Den trekker pusten dypt, slik bare en stor katt som nettopp har spist gjør, og slikker rolig potene rene.

Vi blir sittende og bare se. Det er noe helt spesielt med dette elegante og sky dyret som så ofte gjemmer seg for verden, men som akkurat nå lar oss få et lite innblikk i livet sitt.

For syvåringen er dette det store øyeblikket. Den siste prikken på listen er satt. Alle de fem store som vi hadde lest om, drømt om og snakket om hjemme, har vi nå fått oppleve på ekte.

I Serengeti blir det tydelig hvor stor forskjell en dyktig guide kan gjøre. De fleste dagene tar Innocent oss med ut i mindre besøkte områder, langt unna de mest trafikkerte rutene. Ofte er vi den eneste bilen i nærheten, og får oppleve løveflokker, elefanter, storslåtte landskap og små øyeblikk i naturen helt for oss selv.

Den eneste gangen vi virkelig kjenner på den klassiske «safarikaravanen», er da vi får meldingen om leoparden. Der står kanskje 10–15 biler samlet, alle med blikket rettet opp mot treet hvor den sky katten hviler. Og selvfølgelig, det er et fantastisk øyeblikk. Å se en leopard så tydelig, høyt oppe i et tre, er et møte med selve symbolet på den elegante og unnvikende villkatten.

Samtidig kjenner vi hvor verdifullt det er å kunne nyte naturen i ro. Å få bli værende litt lenger ved en løvefamilie på en kopje, uten å måtte skynde seg videre eller dele øyeblikket med mange andre biler, er noe helt spesielt.

Senere møter vi andre reisende som også har sett leoparden, men som forteller at de sto omgitt av mange biler hele tiden. Da blir vi ekstra takknemlige for Innocent. Med sin lokalkunnskap, erfaring og evne til å lese landskapet tok han oss med til steder mange andre ikke fant, gjennom små avstikkere og ruter langt utenfor allfarvei.

Det var ikke bare dyrene vi fikk oppleve i Serengeti. Det var følelsen av å være en liten del av den enorme villmarken.

Men hvordan gikk det egentlig med de fem stygge? Noen av dem fant vi allerede i løpet av de første dagene. Gnuer og hyener dukket opp tidlig på reisen, og vi fikk også se vortesvin som løp gjennom gresset med halene rett opp i været som små antenner. Gribber møtte vi flere ganger, noen svevende høyt på himmelen, på jakt etter tegn til et måltid, andre sittende stille i trærne med de karakteristiske bøyde halsene sine.

Så, på vår aller siste dag i Serengeti, får vi endelig øye på marabustorken. Den står alene ute på en slette der gresset nylig er brent bort, og landskapet rundt er kanskje ikke det vakreste vi har sett på reisen. Men det spiller ingen rolle. For dette er nummer fem på listen. Enda en art kan krysses av.

Av de små fem fikk vi bare sett to: bøffelveveren og leopardskilpadden. Men det gjør ingenting. En safari handler jo ikke bare om å få sett alt på én gang. Det handler om nysgjerrigheten, forventningen og alle de små oppdagelsene underveis.

Og heldigvis har vi bare begynt. Neste gang vi reiser på safari, fortsetter jakten på jordsvinet, neshornbillen og elefantspissmusen. For i Afrika finnes det alltid noe nytt å oppdage.

Fra savanne til strandparadis på Zanzibar

Når tiden kommer for å forlate Serengeti, er det et vanskelig farvel med Innocent. På kort tid har han blitt mer enn bare guiden vår, han har vært den som har åpnet døren til Afrikas villmark for oss. Barna klarer ikke holde tårene tilbake og gir ham den ene klemmen etter den andre.

Vi har valgt å fly direkte fra savannen til Zanzibar, og allerede på den lille flyplassen kjenner vi at et nytt kapittel begynner. Det kribler litt i magen når det lille flyet, med plass til bare 12 passasjerer, humper bortover grusbanen før det løfter seg og forlater Serengeti.

Vi forstår raskt hvorfor Cessna-flyene ofte kalles «Luftens Land Rover». Flyturen er en opplevelse i seg selv. Under oss åpner savannen seg i et siste spektakulært panorama; de endeløse slettene, dyrestiene og landskapet vi nå kjenner så godt, blir mindre og mindre bak oss.

Etter dager med støvete safariveier, tidlige morgener og ville dyr venter en helt annen verden. Zanzibar med hvite strender, varmt hav og tid til å bare være.

På Zanzibar møter vi en helt annen verden enn den vi forlot på savannen. Tempoet senkes. Morgenen starter litt senere, dagene tilbringes i hengekøyer under palmene, og det varme, blågrønne havet ligger rett foran oss.

Og så er det stranden. Den kritthvite sanden er så myk og finkornet at den nesten renner mellom fingrene. Faktisk er den så fin at det viser seg å være vanskelig å bygge tradisjonelle sandslott. Men kreativiteten finner en annen vei. I stedet lager barna en flat sandskulptur av en havskilpadde, pyntet med steiner og skjell de finner langs stranden.

Vi bor på Michamvi Sunset Bay, vakkert beliggende på en rolig halvøy på østkysten av Zanzibar. Hver morgen starter vi dagen med frokost bare noen meter fra stranden. Med en kopp kaffe i hånden ser vi utover det turkise havet mens vi sakte venner oss til et helt annet tempo.

Etter mange tidlige morgener, støvete safariveier og utallige inntrykk fra savannen, passer de rolige dagene på Zanzibar perfekt. Her kan vi bare være sammen; bade, leke på stranden, snorkle, nyte god mat og la alle opplevelsene fra reisen synke inn.

Når solen begynner å gå ned, går vi barføtt ned til stranden. Der avslutter vi dagene med å se himmelen skifte farge over Det indiske hav, og kjenner på hvor heldige vi er som får oppleve så mange forskjellige sider av Tanzania på én og samme reise.

Etter noen rolige dager i Michamvi reiser vi nordover langs østkysten til Villa Kiva i Matemwe, hvor de siste dagene av reisen skal tilbringes. Her får vi oppleve en helt annen side av Zanzibar; den som handler like mye om menneskene og hverdagen som om de vakre strendene.

Før frokost går vi en morgentur langs stranden. Det er lavvann, og kysten er full av liv. Lokale kvinner og menn beveger seg rolig utover det grunne vannet med små bøtter og poser, på jakt etter blåskjell og blekksprut som skal bli dagens fangst. Noen kyr har også funnet veien ned til stranden og ligger fredelig og hviler i sanden.

Lenger borte står noen menn og maler en gammel fiskebåt, mens andre gjør seg klare til å dra ut på havet for å hente dagens middag. Det er et lite glimt av hverdagen på Zanzibar, et liv som har fulgt tidevannet i generasjoner.

Neste dag blir vi med på en Reef Safari. Ved lavvann kan vi gå rundt 200 meter ut i havet, helt til revet som ellers ligger skjult under vann. Vi går forsiktig for å unngå sjøpinnsvinene, mens guiden viser oss livet som finnes i de grunne lagunene. Vi ser sjøstjerner, små fargerike fisker og et merkelig sjødyr med lange, edderkoppaktige armer som guiden kaller «edderkoppfisk».

Etter hvert blir vannet enda grunnere, og plutselig står vi på en liten sandbanke midt ute i Det indiske hav. Vi snur oss og ser tilbake mot stranden og hotellet vårt. Tilbake på land nyter vi de siste dagene med akkurat det Zanzibar handler om: ro, varme, hav, sol og en kald kokosnøttdrink i skyggen.

Når hele familien forelsker seg i Afrika

Det er med stor takknemlighet og mye kjærlighet vi ser tilbake på reisen vår til Tanzania. Kanskje noen av minnene vil bli litt svakere for barna etter hvert som årene går, men for Mattias og meg vil disse øyeblikkene alltid være en del av oss.

Å få oppleve Afrika slik vi elsker det, sammen med barna våre, har vært noe helt spesielt. Vi har delt store opplevelser, små øyeblikk og utallige samtaler underveis. Barna har fått sitt første møte med Afrika, og vi ser allerede at dette har satt spor. Nysgjerrigheten, gleden og kjærligheten til kontinentet er vekket.

Det finnes få ting som kan måle seg med å oppdage verden gjennom barns øyne. De ser detaljer vi voksne ofte overser, stiller spørsmål vi aldri ville tenkt på, og minner oss på å stoppe opp og virkelig ta inn øyeblikkene. Safari handler ikke bare om dyrene man ser, men om alt man opplever sammen på veien.

Vi drømmer allerede om vårt neste Afrika-eventyr. Kanskje går reisen neste gang til Kenya. Frem til da fortsetter vi å nynne på Jambo Bwana og fortelle alle som vil høre om reisen som ga oss så mange minner, fra savannens ville landskap til Zanzibars hvite strender. For noen reiser tar slutt når man kommer hjem. Andre blir værende i hjertet.