Tre generasjoner på safari - Monas reise gjennom Tanzania og Zanzibar

I denne reiseskildringen får du følge Mona og familien hennes på en reise gjennom Tanzania og Zanzibar.

Tre generasjoner reiser sammen og opplever safari, savannens morgener og dager ved havet på Zanzibar.

For Mona ble det noe mer enn bare en reise.

«For meg var det nok turen for livet», sier hun.

Tre generasjoner på savannen

Jeg hadde båret på denne drømmen lenge, å en gang få ta med hele familien til savannen. I februar 2026 ble den endelig virkelighet.

Vi var tre generasjoner som reiste sammen: jeg og min mann Åke, vår datter Karin med sin mann Mikael og deres tre barn Ebba, Alva og Ester. Totalt var vi syv personer, fra ni til åttien år - og i ettertid føles det som om tidspunktet var helt riktig for oss alle.

Ingen av oss hadde vært på safari før, men ønsket hadde vært der lenge. Vi har hørt historier fra andre og sett bilder, og det er noe helt eget ved tanken på å oppleve dyrene i sitt naturlige habitat. Samtidig ønsket vi å vente til barnebarna var blitt litt eldre. Ester, som er yngst med sine ni år, måtte være klar for alle inntrykkene.

Og det gikk veldig fint. Noen ganger ble det mye for henne, men da fant hun roen med aktivitetsboken hun hadde med seg.

Når solen står opp over Ngorongoro

Etter den lange flyreisen landet vi i Tanzania og dro rett til Bougainvillea Safari Lodge i Karatu, nær Ngorongorokrateret. Det ble en fin og myk start på reisen, et sted hvor vi kunne lande litt, roe ned og virkelig forstå at vi var fremme.

Allerede neste morgen dro vi ut med Samuel, som var vår guide og sjåfør på safarien. Han forsto raskt hvem vi var og hva vi likte - hva vi ønsket mer av, og hva vi kunne ta litt roligere. Samtidig lærte han oss noe viktig: å ta det pole pole - sakte og rolig. Ikke jage etter neste opplevelse, men la savannen komme til oss.

Vi startet dagene tidlig, ofte allerede klokken seks, og minnene fra disse morgenene er blant de sterkeste jeg sitter igjen med.

Å sitte i jeepen når solen stiger over savannen, knallrød mot horisonten, mens tåken sakte letter og dyrene begynner å røre på seg der nede i krateret, er vanskelig å beskrive med ord. Stillheten, lyset, og følelsen av å få være til stede i det øyeblikket en hel verden våkner.

En av dagene spurte Samuel om vi ville bli med opp i skogsområdene over krateret. Vi nølte litt først, mest fordi vi allerede var så fulle av inntrykk, men vi sa ja. Og det er jeg veldig glad for i ettertid.

Elefantmødrene over krateret

Der oppe fikk vi se elefantmødre med sine nyfødte unger. amuel fortalte at de ofte trekker opp hit når det er tid for fødsel, fordi kalvene er mer utsatt nede i krateret, hvor rovdyr som løver og geparder holder til. Oppe i skogen får de en roligere start på livet, og her blir mødrene til ungene er blitt sterkere.

Vi ble stående lenge og bare se på dem.

Elefantene beveget seg rolig gjennom skogen, tett samlet, med de aller minste trygt plassert i midten av flokken. Da de skulle krysse veien, samlet hunnene seg nesten som en beskyttende mur rundt ungene, som om hele flokken sluttet seg tett om dem.

Det var noe ved den scenen som traff meg dypt.

Av alt vi opplevde på reisen, er det kanskje elefantene som har gjort størst inntrykk. Måten de holder sammen på. Måten de beskytter hverandre. Det var så vakkert å være vitne til at det nesten var vanskelig å ta innover seg at vi faktisk sto der og så det.

Gjester i dyrenes hjem

Før reisen tenkte jeg en del på hvordan safari egentlig fungerer i praksis. Jeg var litt bekymret for at vi skulle forstyrre dyrene og naturen.

Men ganske raskt skjønte jeg at det slett ikke var slik jeg hadde fryktet. Samuel viste alltid stor respekt for dyrene. Ingen tutet, ingen stresset. Hvis dyrene gikk over veien, stoppet man bare og ventet.

Han sa det så enkelt:

Det er deres hjem, og vi er gjester.

Det likte jeg veldig godt.

Etter Ngorongoro fortsatte vi til Tarangire, hvor vi bodde på Ang'ata Tarangire, et teltleir midt inne i nasjonalparken. Det var komfortabelt og fint, og samtidig var man virkelig midt i naturen. Hele langsiden av teltet besto av netting, slik at vi kunne ligge i sengen og se rett ut mot bushen.

En kveld hørte jeg et dyr utenfor som nesten hørtes ut som om det bjeffet. Jeg prøvde å lyse ut med lommelykten, men så ingenting, og neste morgen fortalte Samuel at det sannsynligvis hadde vært en hyene som hadde gått forbi. Han hadde også hørt løver i løpet av natten, og sa at elefantene hadde vært aktive i området. Det var tydelig at det var et rikt dyreliv rett utenfor teltduken.

På dagtid kjørte vi gjennom landskapet omgitt av store flokker med elefanter, sjiraffer, sebraer og antiloper. De karakteristiske baobabtrærne sto spredt utover savannen og satte rammen for opplevelsene.

Ved en av rasteplassene våre fikk vi også besøk av en marabustork som holdt nøye øye med matpakkene våre. Den så nesten litt komisk alvorlig ut der den sto og ventet.

Det var også da Samuel fortalte oss om «The Ugly Five», en litt humoristisk motpol til «The Big Five». Marabustorken hører til dem.

En bursdag jeg aldri vil glemme

Mens vi var på reise fylte jeg 75 år. Jeg hadde ikke sagt noe om det til personalet på overnattingsstedet, og heller ikke gjort noe stort ut av det underveis.

Men den morgenen, da vi satt ved frokostbordet, kom personalet plutselig ut med instrumenter og begynte å synge. Først på swahili og deretter på engelsk.

De hadde laget en kake, og rundt kanten av fatet sto det skrevet med sjokolade: Happy Birthday Mona.

Jeg forstår at de sikkert hadde sett det i bookingen, men jeg ble så rørt over at de faktisk tok seg tid til å gjøre noe så fint ut av dagen.

Personalet i Tarangire var fantastisk på mange måter. De har sikkert mange gjester som kommer og går, men likevel føltes det som om de brydde seg om akkurat oss og ønsket å bli kjent med oss. Ikke som en rutine, men på ekte.

Løven på veien, og hva Alva sa

Det er et møte med et dyr jeg ofte tenker tilbake på.

Vi kjørte sakte fremover på veien i Tarangire da Samuel plutselig bremset. Rett foran oss lå en løvehann midt på veibanen og pustet tungt i varmen, mens hunnen beveget seg rolig i nærheten.

Jeg har jobbet i helsevesenet og sa litt spøkefullt til Samuel at hvis det hadde vært et menneske, ville jeg gitt ham oksygen. Vi lo av det, men jeg husker at jeg tenkte: hvorfor ligger han akkurat her, når han har hele savannen rundt seg?

Det var nok den eneste gangen på turen at jeg virkelig tenkte på om vi forstyrret dyrene.

Da så Alva, mitt fjorten år gamle barnebarn, på meg og sa rolig: «Men de er jo frie, bestemor. De kan gå hvis de vil.»

Det satte seg fast hos meg. Barn er så kloke og ser noen ganger ting veldig klart.

Zanzibar; mellom paradis og virkelighet

Etter safarien dro vi videre til Zanzibar, hvor vi bodde på The Oasis Residence på den sørøstlige delen av øya. Det var et fantastisk sted. Vi hadde en villa med tre soverom, eget bad til hvert rom og et privat basseng i en hage omgitt av palmer. Barna elsket det med en gang og badet nesten hele tiden.

Dagene gikk med til snorkling, dykking og små utflukter i området.

En dag, mens resten av familien var ute på båttur, dro Åke og jeg av gårde alene for å se etter sjøstjerner.

På veien passerte vi en søppelfylling. Så langt øyet kunne se lå det plast og avfall, som et landskap av søppel. Det gjorde sterkt inntrykk, nettopp fordi kontrasten var så stor - bare kort tid tidligere hadde vi sittet ved villaen vår i paradis og sett ut over det krystallklare havet.

Jeg husker at jeg tenkte at det er viktig å se begge sider. Det vakre og det vanskelige. Ellers forstår man ikke helt stedet man besøker.

Vi kom frem til kysten, hvor en far og sønnen hans tok imot oss, glade og vennlige. Sønnen kjørte oss ut med båten sin, og underveis fikk vi se store mengder sjøstjerner i det klare, grunne vannet.

Hvis safarien var full av bevegelse og inntrykk, var Zanzibar det motsatte: dager med ro, hav og stillhet. Samtidig var det like fullt av opplevelser, små møter og mennesker som satte spor.

Det som blir igjen etter reisen

Da vi kom hjem, levde reisen fortsatt i oss alle. Ester ville fortelle om den på skolen og ba pappaen sin om å hjelpe henne med å lage en lysbildefremvisning til klassen. Alva og jeg har også snakket mye om turen i etterkant.

For meg er det særlig morgenene på savannen som sitter sterkest igjen, når vi kjørte ut i jeepen idet solen akkurat stod opp, tåken sakte lettet, og dyrene begynte å røre på seg der ute.

Og så elefantene, selvfølgelig.

Jeg tenker ofte på dem der oppe i skogen over krateret, hvordan mødrene holdt flokken samlet og hvordan ungene gikk trygt i midten. 

Kanskje traff det meg ekstra sterkt fordi vi selv reiste som en familie, tre generasjoner sammen.

Det er minner jeg ønsker å ta vare på, og kjenne på lenge.

For meg var dette en reise for livet.