Tre generasjoner på safari – Monas reise gjennom Tanzania og Zanzibar

I denne reiseskildringen får du følge Mona og familien hennes på en reise gjennom Tanzania og Zanzibar.

Tre generasjoner reiser sammen og opplever safari, savannens morgener og dager ved havet på Zanzibar.

For Mona ble det noe mer enn bare en reise.

«For meg var det nok turen for livet», sier hun.

Tre generasjoner på savannen

Jeg hadde båret på denne drømmen lenge – å en gang få ta med hele familien til savannen. I februar 2026 ble det virkelighet.

Vi var tre generasjoner som reiste sammen: jeg og min mann Åke, vår datter Karin med sin mann Mikael og deres tre barn Ebba, Alva og Ester. Vi var syv personer totalt, fra ni til åttien år, og jeg tror faktisk at det var akkurat riktig tidspunkt for oss å ta denne reisen.

Ingen av oss hadde vært på safari før, men lengselen hadde vært der lenge. Man har jo hørt andre fortelle og sett bilder, og det er noe spesielt ved tanken på å få se dyrene i sitt eget miljø. Vi hadde også ventet på at barnebarna skulle bli litt større. Ester, 9 år, er den yngste, og vi tenkte at hun måtte være klar for alle inntrykkene.

Og det gikk veldig bra. Noen ganger ble det for mange inntrykk for henne, men da hadde hun en aktivitetsbok med seg som hun kunne ta frem.

Når solen står opp over Ngorongoro

Etter den lange flyreisen landet vi i Tanzania og dro rett til Bougainvillea Safari Lodge i Karatu, nær Ngorongoro-krateret. Det var en fin måte å starte reisen på. Vi fikk roe oss litt ned, puste ut og innse at vi faktisk var der.

Allerede neste morgen dro vi ut med Samuel, som var vår guide og sjåfør under safarien. Han lærte seg raskt hvem vi var og hvordan vi fungerte. Han forsto hva vi likte – hva vi ønsket mer eller mindre av. Og han lærte oss å ta det poli poli – sakte, rolig. Ikke jage etter neste dyr, men la savannen komme til deg.

Vi dro tidlig, klokka seks, og minnene fra akkurat de morgenene er noen av de sterkeste jeg tok med meg hjem fra reisen.

Å sitte i jeepen når solen stiger opp over savannen, knallrød, mens tåken sakte letter og dyrene begynner å røre på seg der nede i krateret – det er en opplevelse som er vanskelig å beskrive. Stillheten. Lyset. Følelsen av å få være med når en hel verden våkner. En av dagene spurte Samuel om vi ville bli med opp i skogen over krateret. Vi nølte først, mest fordi vi allerede var så fulle av inntrykk, men vi sa ja – og det er jeg veldig glad for i ettertid.

Elefantmødrene over krateret

Der oppe fikk vi se elefantmødre med sine nyfødte unger. Samuel fortalte at de ofte søker seg opp hit når det er tid for fødsel, siden kalvene er mer utsatt nede i krateret, der løver og geparder gjerne tar de minste. Oppe i skogen får ungene en roligere start på livet, og der blir mødrene til de har blitt større.

Vi sto lenge og så på dem.

Elefantene beveget seg sakte gjennom skogen, tett sammen, med de aller minste beskyttet i midten av flokken. Da de skulle over veien, stilte hunnene seg nesten som en mur rundt ungene, som om hele flokken sluttet seg rundt dem.

Det var noe ved den scenen som gikk rett inn i meg.

Av alt vi fikk oppleve under reisen, er det nok likevel elefantene som har gjort størst inntrykk. Hvordan de holder sammen. Hvordan de beskytter ungene sine. Det var så vakkert å se at det nesten var vanskelig å fatte at vi faktisk sto der og så på det.

Gjester i dyrenes hjem

Før reisen tenkte jeg en del på hvordan safari fungerer i virkeligheten. Jeg var bekymret for at vi skulle forstyrre dyrene og naturen.

Men ganske raskt skjønte jeg at det slett ikke var slik jeg hadde fryktet. Samuel viste alltid stor respekt for dyrene. Ingen tutet, ingen stresset. Hvis dyrene gikk over veien, stoppet man bare og ventet.

Han sa det så enkelt:

Det er deres hjem, og vi er gjester.

Det likte jeg veldig godt.

Etter Ngorongoro fortsatte vi til Tarangire, hvor vi bodde på Ang'ata Tarangire, et teltleir inne i nasjonalparken. Det var komfortabelt og fint, og samtidig var man virkelig midt i naturen. Hele langsiden besto av netting, slik at man kunne ligge i sengen og se ut mot bushen.

En kveld hørte jeg et dyr utenfor som nesten hørtes ut som om det bjeffet. Jeg prøvde å lyse med lommelykten, men så ingenting, og neste morgen fortalte Samuel at det sannsynligvis hadde vært en hyene som hadde gått forbi. Han hadde også hørt løver om natten og sa at elefantene hadde vært aktive. Det var rett og slett mye liv der ute.

Om dagen kjørte vi gjennom landskapet blant store flokker av elefanter, sjiraffer, sebraer og antiloper. De mektige baobabtrærne sto spredt utover savannen.

Ved en av rasteplassene våre fikk vi også besøk av en marabustork som holdt nøye øye med matpakkene våre. Den så nesten litt komisk alvorlig ut der den sto og ventet.

Det var også da Samuel fortalte om «The Ugly Five», en litt humoristisk motsetning til «The Big Five». Marabustorken hører til dem.

En bursdag jeg aldri vil glemme

Midt under reisen fylte jeg 75 år. Jeg hadde ikke sagt noe om det til personalet på overnattingsstedet, og hadde heller ikke gjort noe stort nummer ut av det under reisen.

Men den morgenen, da vi satt ved frokostbordet, kom personalet plutselig ut med instrumenter og begynte å synge. Først på swahili og deretter på engelsk.

De hadde laget en kake, og rundt kanten av fatet sto det skrevet med sjokolade: Happy Birthday Mona.

Jeg forstår at de sikkert hadde sett det i bestillingen, men jeg ble så rørt over at de faktisk tok seg tid til å gjøre noe så fint ut av det.

Personalet i Tarangire var fantastisk på mange måter. De har sikkert mange gjester som kommer og går, men likevel føltes det som om de brydde seg om akkurat oss og ønsket å bli kjent med oss. Ikke som en rutine, men på ekte.

Løven på veien – og hva Alva sa

Det er et møte med et dyr jeg ofte tenker tilbake på.

Vi kjørte sakte fremover på veien i Tarangire da Samuel plutselig bremset. Der foran oss lå en løvehann midt på veibanen og pustet tungt i varmen. Hunnen beveget seg i nærheten.

Jeg har jobbet i helsevesenet og sa litt spøkefullt til Samuel at hvis det hadde vært et menneske, ville jeg gitt ham oksygen. Vi lo av det, men jeg husker at jeg tenkte: hvorfor ligger han akkurat her, når han har hele savannen rundt seg?

Det var nok den eneste gangen under hele turen at jeg virkelig tenkte på om vi forstyrret dyrene.

Da så Alva, mitt fjorten år gamle barnebarn, på meg og sa rolig: «Men de er jo frie, bestemor. De kan gå hvis de vil.»

Det satte seg fast hos meg. Barn er så kloke og ser noen ganger ting veldig klart.

Zanzibar – mellom paradis og virkelighet

Etter safarien dro vi videre til Zanzibar, hvor vi bodde på The Oasis Residence på den sørøstlige delen av øya. Det var et fantastisk sted. Vi hadde en villa med tre soverom, eget bad til hvert rom og et privat basseng i en hage omgitt av palmer. Barna elsket det med en gang og badet nesten hele tiden.

Vi snorklet, dykket og dro på utflukter.

En dag, mens de andre var ute på havet, dro Åke og jeg av gårde på egen hånd for å se på sjøstjerner.

På veien passerte vi en søppelfylling. Så langt vi kunne se lå det plastflasker og søppel, nesten som om hele bakken besto av plast. Det gjorde sterkt inntrykk nettopp fordi kontrasten var så tydelig. Bare et øyeblikk tidligere hadde vi sittet ved villaen vår i paradiset og sett ut over havet.

Jeg husker at jeg tenkte at det nok er viktig å se begge deler. Det vakre og det stygge. Ellers forstår man ikke helt stedet man besøker.

Vi kom frem til kysten, hvor en far og sønnen hans tok imot oss, glade og vennlige. Sønnen kjørte oss ut med båten sin, og vi fikk se massevis av sjøstjerner.

Hvis safarien var full av bevegelse og inntrykk, var Zanzibar det motsatte: dager med hvile, hav og stillhet. Men like fullt av opplevelser og møter med mennesker som setter spor.

Det som blir igjen etter reisen

Da vi kom hjem, levde reisen fortsatt i oss alle. Ester ville fortelle om den på skolen og ba pappaen sin om å hjelpe henne med å lage et lysbildefremvisning til klassen. Alva og jeg har snakket mye om reisen i etterkant.

For meg er det morgenene på savannen som sitter sterkest igjen. Å kjøre ut i jeepen når solen akkurat står opp og tåken sakte letter og dyrene begynner å bevege seg der ute.

Og så elefantene, selvfølgelig.

Jeg tenker ofte på dem der oppe i skogen over krateret, hvordan mødrene holdt flokken samlet og hvordan ungene gikk trygt i midten. Kanskje det berørte meg ekstra mye fordi vi selv var der som en familie, tre generasjoner sammen.

Jeg vil beholde de minnene. Lev videre i følelsen.

For meg var dette reisen for livet.